Å fortelle om det som smerter oss, å skrive om det vi har hørt, tatt på og lidd for, transcenderer den journalistiske opplevelsen til et vitnemål om livet. Det er en abyss mellom historiene til en mann som er i sultestreik og å ta på ribbeina som stikker ut på sidene hans. Ingen intervju kan gjenfortelle de tårevåte øynene til Clara -Guillermo Fariñas’ kone- mens hun forteller deres datter at faren er syk i magen og at det er derfor han blir tynnere for hver dag som går. Ikke en gang en lang reportasje ville ha kunnet beskrive panikken som forårsakes av rommet som -hundre meter fra huset til denne mannen fra Villa Clara- observerer og filmer hvem som nærmer seg nummer 615 i Alemán-gaten.
Det å samle avsnitt og sitater og å vise opptak kan på ingen måte formidle lukten fra denne vaktens kropp, dit de flyttet Fariñas i går. At jeg ankom for sent til å be ham om å begynne å spise igjen, å overbevise ham til å unngå at han påførte seg skader som ikke kunne helbredes. Mens jeg var underveis tenkte jeg ut noen argumenter for å overtale ham til ikke å følge løpet helt til slutten, men før ankomst til byen bekreftet en SMS at han var innlagt på sykehus. Jeg skulle si tim ham «du har allerede klart det, du har hjulpet til med å fjerne maskene deres» men i stedet for dette måtte jeg gi trøstende ord til familien, jeg måtte sette meg der i hans fravær, i denne stuen i den beskjedne bydelen «La Chirusa».
Hvorfor er vi kommet til dette punktet? Hvordan har de kunnet stenge alle informasjonskanaler, debatten, den sunne uenigheten og nødvendige kritikken? Når denne type protest, en tomme magers protest, oppstår i et land, så må man spør seg om man har gitt folket andre måter å vise sin misnøye på. Fariñas vet at de vil aldri gi ham et minutt på radio, at hans framgangsmåte ikke vil bli tema i et eneste parlamentarisk møte, at hans stemme ikke vil bli hørt, uten straff, i det offentlige rom. Å nekte å ta til seg næring er måten hant fant for å vise desperasjonen ved å leve under et system som setter munnkurv og maske på sine “erobringer”.
Coco kan ikke dø. Fordi i den store begravelsesprosisjonen som har med seg Orlando Zapata Tamayo, vår stemme og borgerernes rettigheter, det er ikke lenge siden de drepte dem. Det er ikke plass til flere døde.
Oversetter: B.
