For ti år siden sverget en venn av meg på at han ikke ville dra på stranda igjen før han der i sanda kunne få kjøpt seg en øl med den nasjonale valutaen. Nå bekrefter de tynne, hvite beina hans at han ikke har vært ved sjøen på et helt tiår, mens han har ventet på å kunne betale for en Cristal med sin egen lønn. Naboen på hjørnet ga meg ordet sitt på at hun ikke ville klippe håret sitt før en viss dato flere cubanere drømmer om. På begynnelsen av nittitallet, da håret hennes nådde til midjen, måtte hun bryte løftet på grunn av lus. Nylig skiftet hun strategi og satte et vannglass på klesskapet; hun fjerner det ikke før hennes eksilbarn kan vende tilbake for å bo med henne.
På Havana Gravlund hviler noen små trehus på en grav. De er det materielle uttrykket for etterspørselen til la Milagrosa, Mirakelmannen, om å skaffe husvær for de som vil slippe å bo hos foreldrene eller på et stappet kollektiv hostell. Sammen med disse miniatyrene er det lekefly og båter, som står for drømmen om å rømme fra denne øyboertilværelsen til en verden av vanlig størrelse. Sør på den samme kirkegården finnes graven til det berømte mediumet som fjernet Ta Jose’s ånd. Akkurat der ble en hane ved halshugging ofret av en mann som endelig oppnådde en ettertraktet posisjon i en utenlandsk regjering.
Andre venter på det store mirakelet i form av en utreisetillatelse, frifinnelse av en politisk fange eller tillatelse til å åpne en liten restaurant. Dette synes å være umulighetenes øy, de uoppfylte løftenes rike, de tilbakeholdte forslagenes land – etterspurte, men aldri oppnådd. Når det gjelder meg selv har jeg sverget at jeg ikke kommer til å slutte å skrive, fordi hver eneste en av mine setninger er en bønn fra en som ikke holder ut lengre, den virtuelle stemmen til en som har latt håret gro og sett flere vannglass tørke ut.
