Forskansning og distraksjon

Evakueringsveiledning

Noen dyttet en papirlapp under døra mi. Et ark delt i to med anvisninger om hvordan evakuere ved en orkan eller en invasjon. En setning traff meg som refrenget i en dårlig sang: ”Sy et merke med foreldrenes identitet til mindreårige barns klær (i krigstider)”. Jeg så meg selv sy sting gjennom min sønns skjorte, slik at noen midt oppi alt kaoset ville at hans mor het Yoani og hans far Reinaldo.

”Hele folkets krig” – som for tiden gjennomgår en praktisk militærøvelse kalt Forsvarsverk 2009 – har en jobb tildelt hver og en av oss. Det spiller ingen rolle at de får oss til å frykte våpen, om vi aldri har trodd på konfrontasjon som en problemløsning eller om vi ikke har tiltro til lederne som enten vil enes eller ty til tropp. De som sitter ved et bord med sine små plasttankser og fly og leker med ilden vil helst skjule at vi borgere har gravd den dypeste grøften for å beskytte oss fra dem.

Nyhetene er fulle av soldater med våpen, men martyrmanøvrene mislykkes i å skjule at våre ekte fiender egentlig er restriksjonene og kontrollene som er innført av den sittende makten. Krig fungerer ikke lenger som en distraksjon. Trusselen om fallskjermlandinger og bombeekko har opphørt å være en motgift mot ønsket om forandring. Jeg tror mer og mer at folk peker en finger mot det virkelige opphavet til problemene våre, og selv om det kommer som en overraskelse for kampens ledere, ser fingrene deres ikke ut til å peke utenlands.