Det gleder oss å friskmeldes fra den delen av livet som kalles ungdomsårene, og spesielt å bli selvstendige. Det å komme til et svar på spørsmålet vi har spurt oss selv så ofte: ”Hva vil du bli når du blir voksen?”, det å ha muligheten til å dra ut av huset uten å forklare oss selv, å være ansvarlige for vår egen skjebne, og kanskje aller mest; å ikke måtte lystre til foreldres anmodninger om at ”så lenge jeg forsørger deg, må du gjøre som jeg sier.”
Nasjoner som utvikles under veiledning av en formynderisk stat risikerer å etterlate sin befolkning i en form for stagnert ungdom. Cubas situasjon er et av de paternalistiske eksemplene. Vi lever under den nasjonale autoriteten til en regjering som – preget av folkets kontinuitet – har prøvd å subsidiere en del av våre grunnleggende behov. Med stor stolthet har offentlig media fokusert på at helsesystemet og all form for utdanning er gratis, like så rasjoneringen som angivelig garanterer grunnleggende varer.
Det er forutsatt at vedlikeholdet og opprettholdelsen dekkes av offentlige midler, midler som frembringes av arbeidere som produserer noe de selv ikke kan røre, og som ikke belønnes for det. Jobb er åpenbart ikke tilfredsstillende, og det som tjenes strekker så vidt til for å dekke det som subsidieres. Fader Stat tillater ikke uttrykk for avvikende meninger, enda mindre at folk organiserer seg selv rundt disse idèene eller oppnår økonomisk selvstendighet; aller verst er det at han forlanger uendelig takknemlighet. Slik som den kjente paternalistiske modellen har lært oss, har heldigvis alt en tendens til å forandre seg med tidens gang. Barna vokser, blir til voksne, og ingenting kan stoppe hva de yngre vil gjøre med husnøklene.
