Solen har ikke vist seg i hele dag, og regnet tvinger oss til å konstant måtte dukke under en eller annen dørkarm, eller bli hjemme. Man ville tro at i et tropisk land er klimaet tatt i betraktning i livets organisering, og at sammen med våre lyse klær har vi alltid en paraply eller regntøy for hånden. Slik er det ikke. Lekkende tak er vanlig, spesielt i de siste 50 års konstruksjoner; hjem, kontorer, skoler, sykehus og til og med butikker lider tap på grunn av dem. Kollapser som er typisk i bylandskapet er ikke et resultat av imperialismens bombinger, men heller forårsaket av vanskelighetene med å skaffe vanntette materialer.
”Jeg kunne ikke dra fordi det regnet”, er sesongens mest brukte unnskyldning. Å ikke komme eller komme for sent, enten på jobb eller til date med kjæresten, er sosialt akseptert når vi bruker denne overbevisende unnskyldningen. Men det er ikke alltid kun et falskt påskudd, for kloakkutløpene i gatene hvor vi bor er tildekket av vegetasjon, og faren for å dette ned i et avløpsrør dekket av vann er faktisk der.
I utenlandske filmer ser vi ofte scener med folkemengder i regnet. Vi imponeres av bildene av paraplyskyer som dekker hele gatet eller tribunene på et stadion. Det er unngåelig å sammenligne disse scenene med det typiske bildet av våre egne gater under et regnskyll; nylonposer brukes for å beskytte seg, avisen Granma eller en pappbit holdes over hodet, og eldre venter under balkonger eller hoper seg sammen på bussholdeplasser. Gleden hos de yngre når de trosser stormen, løper søkkvåte gjennom regnet og bruker det første objektet de finner – en papplate eller et gammelt tau – til å surfe på vannet, klamrende til støtfangeren på en bil.
Det er disse dagene vi kan spørre oss selv om når vi vil ha vår egen regnfrakk, en uten hull som passer, og ikke minst det som synes å være en hul drøm for så mange; når denne byen ikke lenger vil kollapse på grunn av en helt vanlig tropedusj.
